|
Rasjonell etikk
Mennesker behøver etikk for å leve et bra liv. Vi må vite hvilke verdier vi bør
ha, hvordan vi bør vurdere våre alternativer og hvordan vi bør handle. Etikkens
oppgave er å identifisere de verdier som mennesket behøver for å leve
fremgangsrikt, og integrere verdiene i et system av etiske prinsipper. Å være
rasjonell innebærer å fokusere på virkeligheten og erkjenne fornuften som den
eneste kilden til kunskap, og en rasjonell etikk er en fornuftig etikk som er
forankret i virkeligheten, d.v.s. en objektiv etikk. Men mange tror
dessverre at etikk er et subjektivt emne; at det er umulig å identifisere en
objektiv moralsk norm; at etikken er utenfor fornuftens område; at ingen
rasjonell etikk kan defineres, at verdier er subjektive og at mennesket må la
seg veilede av noe annet enn sitt fornuft. Dette er en destruktiv oppfattning.
Hvis moral ikke kan forankres i den objektive virkeligheten har vi kun
personlige preferenser eller sosial akseptanse som grunn for våre verdier. Dette
innebærer at vi lever i et moralskt vakuum; at en virkelig moral ikke kan
eksistere, og at vi kan rettferdiggjøre hvilke handlinger som helst.
Subjektivismen ødelegger derfor etikken.
Personlig subjektivisme er oppfattningen at sannhet og moral kun handler om
personlige følelser og meninger. ”Det som er sant for meg behøver ikke være
sant for deg” og ”Hvem kan vite hva som er rett?” Dette innebærer at
hver person kan oppfinne sin egen personlige ”moral.” Det innebærer at en morder
kan si: ”I følge min moral er det rett å myrde, og min moral er like bra
som din, for hva som er rett eller feil er jo subjektivt.” Og en voldtektsmann
kan si: ”I følge min moral er det rett å voldta...” Og en raner kan si:
”I følge min moral er det rett å rane...” osv. Hvis man vil leve i et
sivilisert samfunn må man akseptere at det fins visse objektive moralske
rettningslinjer som gjelder alle mennesker. Men dette betyr ikke at en objektiv
og rasjonell moral er det samme som en sosial eller kollektivistisk moral.
Sosiale konvensjoner kan også være subjektive. Sosial subjektivisme er
oppfattningen at sannhet og moral er det som mennesker tilsammen blir enige om.
En oppfattning er ikke objektiv eller moralsk bare fordi mange har samme
oppfattning. Et kollektiv består av individer, og individer kan være like
subjektive tilsammen som hver for seg. Det moralske er derfor ikke nødvendigvis
det som flertallet blir enige om eller stemmer på i et demokratisk valg.
Flertallet kan ha feil. F.eks. kan flertallet stemme for en kommunistisk
politikk som eliminerer den private eiendomsretten og gir staten rett til å
konfiskere det folk eier, men dette betyr ikke at det er moralskt å stjele folks
eiendommer. Å stjele er umoralskt også når staten gjør det. Og Hitler fikk
makten i et demokratisk valg, men det betyr ikke at det er moralskt å myrde
jøder. Demokrati garanterer derfor ikke at samfunnet er moralskt. Og religiøs
etikk er ikke heller objektiv. Gudstroen er blind, for det fins ingen beviser
for Guds eksistens, og en etikk basert på blind tro er subjektiv og irrasjonell.
Å be til en uransakelig gud for moralsk veiledning er ikke å være objektiv.
Objektivitet er kun mulig hvis vi fokuserer på virkeligheten, bruker vårt eget
omdømme og tenker logisk. En fornuftig og objektiv etikk er en sekulær etikk som
er basert på virkeligheten og menneskets natur, og innebærer å ha føttene på
jorden, ikke i himmelen. Virkelig moral handler ikke om sosiale konvensjoner
eller personlige meninger, og innebærer ikke å lyde religiøse bud, eller gjøre
alt som er kulturellt akseptert, eller alltid gjøre det man selv føler for å
gjøre. Virkelig moral handler om faktiske nødvendigheter for menneskets liv og
lykke. Virkeligheten er det eneste som fins, og mennesket er en del av
virkeligheten. En etikk som er meningsfull for mennesket må derfor baseres på
virkeligheten og menneskets natur. Og fordi rasjonell og logisk tenking er en
forutsettning for å forstå virkeligheten er dette også en forutsettning for å
identifisere en meningsfull etikk. Rasjonell etikk er til for alle som er
intressert i sin egen lykke og overlevelse, og dem som ikke bryr seg om seg selv
behøver ingen etikk i det hele tatt.
En meningsfull og objektiv moral forutsetter en grunnleggende verdi som mål for
våre handlinger fordi en handling kan ikke være rett eller feil hvis den ikke
fremmer eller motvirker et mål. Den grunnleggende verdien er vår moralske
standard; en norm som gjør det mulig å objektivt beregne verdien av våre valg og
handlinger. Og den korrekte grunnleggende verdien er menneskets liv.
Moralens grunnleggende mening og mål er derfor å opprettholde livet. Handlinger
som fremmer og bevarer livet er moralske, og handlinger som ødelegger livet er
umoralske. Livet er selvsagt en forutsettning for verdiers eksistens. En verdi
er noe man handler for å oppnå og/eller bevare, og det er bare levende vesener
som handler. Det er bare levende vesener som kan verdsette noe. Livet er derfor
en objektiv forutsettning for at verdier skal kunne eksistere, og derfor er
livet en objektiv moralsk norm. Verdier kan aldri separeres fra livet, og
menneskelige verdier kan ikke eksistere uten menneskelig liv. Dette
innebærer at menneskets eget liv er menneskets primære verdi og den korrekte
moralske normen. Fordi hvert menneske er et separat individ med sin egen kropp
og sin egen sjel er hvert individs eget liv hans/hennes primære verdi.
Individets primære moralske mål er derfor å leve sitt eget liv.
Planter overlever med hjelp av sine automatiske biologiske prosesser, og dyr
overlever med hjelp av sine automatiske biologiske instinkter. Men menneskets
metode for overlevelse er ikke automatisk; den er frivillig; vi har en fri vilje
og velger å leve eller ikke leve. Og hvis vi velger å leve er det virkeligheten
som bestemmer hva vi bør gjøre; vi bør oppnå de verdier som er nødvendige for å
leve. Hvis vi ikke vil leve behøver vi ingen verdier. Valget å leve forutsetter
ingen andre valg; det er det eneste valget som alle andre valg er avhengig av,
det mest grunnleggende av alle valg. Det er valget å leve som gjør verdier
mulig, og det er valget å leve som gjør verdier nødvendige. Det er derfor
mennesket behøver etikk. Mennesket behøver kunnskap om hva som er verdifullt for
mennesket; kunnskap om hva som gjør det mulig å leve et bra liv. Dyr og planter
behøver ingen etikk. Etikk er et unikt menneskelig behov. Derfor er
menneskets liv den korrekte moralske normen, ikke dyrenes eller plantenes
liv.
Menneskelige verdier kan kun skapes med hjelp av rasjonell tenking, og dette er
derfor den mest grunnleggende forutsettning for at mennesker skal kunne
overleve. Menneskets liv er den korrekte moralske normen, og rasjonell tenking
er en forutsettning for å bevare livet. Å være moralsk er derfor å være
rasjonell. Dette innebærer å fokusere på virkeligheten, oppdage og skape de
verdier som kreves for langsiktig overlevelse og lykke, og nyte prosessen å leve
som menneske. Hvis man vil være lykkelig og leve et bra liv må man handle
moralskt. Man må være lojal i handling til sin primære verdi; sitt eget liv, og
dette innebærer å være egennyttig. Å være moralsk er å være rasjonell, og å
være rasjonell er å være egoist. Å separere etikken fra egoismen er å
separere etikken fra det som er nødvendig for menneskets overlevelse, og dette
er destruktivt. En etikk som gjør selvoppofrelse til et ideal er ikke forenlig
med en etikk basert på livet som grunnleggende verdi. Og å ofre andre er ikke
heller forenlig med en etikk basert på livet som grunnleggende verdi. Med
menneskets liv som moralsk standard er det ikke din plikt å ofre deg selv for
andres skyld, og du har ingen rett til å ofre andre for din egen skyld. Ofring
kan aldri fremme menneskets liv og lykke; det kan kun skape lidelser og død. Den
rasjonelle og etiske egoismen er den eneste etikken som fremmer menneskets liv,
og er derfor den eneste etikken som er objektivt moralsk. Mennesker som vil leve
og være lykkelige må handle i sitt eget interesse og respektere andres rett til
å gjøre det samme. Man skal leve og la leve. Det er egoismens prinsipp,
å eksistere for sin egen skyld, som gjør dette mulig.
Er egoisme det samme som personlig subjektivisme? Gjør ikke egoister alt de
føler for å gjøre? Svaret er nej. En handling er ikke nødvendigvis egoistisk
bare fordi den føles bra. Egoisme er ikke det samme som hedonisme. Å bare følge
dine følelser og ignorere det som er nødvendig for din langsiktige overlevelse
er ikke i ditt interesse. Visse handlinger som føles bra for stunden er
irrasjonelle og destruktive, og er derfor ikke egoistiske. Subjektivisme er
irrasjonellt, og det irrasjonelle er destruktivt. For at din livsstil skal være
objektivt egoistisk må den oppfylle dine faktiske behov – både fysiske og
psykiske – og ikke bare på kort sikt, men også på lang sikt. Mennesket er både
et biologiskt og et psykologiskt vesen, og derfor får handlingene både fysiske
og psykologiske konsekvenser. En rasjonell etikk tar hensyn til både de fysiske
og de psykiske behovene, og gjør det mulig å være et integrert menneske. Å være
en rasjonell egoist innebærer å tenke logisk og handle etter langsiktige
prinsipper for å oppnå rasjonelle mål, både materielle og sjelslige. Det er
umulig å alltid følge sine følelser eller være konsekvent uselvisk; for å
overleve må man bruke sitt fornuft og handle i sitt eget interesse.
Subjektivister og altruister må derfor være hykklere for å overleve. De eneste
handlingene man kan praktisere konsekvent – med integritet – er
handlinger som fremmer og bevarer livet.
Å være rasjonell innebærer derimot ikke at man bør ignorere sine følelser, men
det innebærer at man ikke bør følge dem blint. Følelser er like viktige som vårt
fornuft for vår overlevelse, men følelser har en annen funksjon. For å oppnå
våre verdier er vi avhengig av vårt fornuft, men for å oppleve våre
verdier er vi avhengig av følelser. Følelser er derfor viktige for vår
overlevelse, for uten følelser er vi ikke motiverte til å handle for å fremme og
bevare livet. Uten følelser blir livet meningsløst. Hvis vi ikke kan oppnå lykke
er vi ikke motiverte til å opprettholde livet. Det er derfor den moralske
meningen med livet er å være lykkelig. Å streve etter lykke er å streve
etter det som gjør livet verdt å leve, og dette er meget viktig for vår
overlevelse. Å gjøre seg selv lykkelig er derfor moralskt. Men følelser skaper
ingen verdier; det er verdiene som skaper følelser. Følelser er et resultat av
våre tanker og idéer om hva som er bra og dårlig, og hvilke verdier vi har
påvirker derfor følelsene. Hvordan vi fungere emosjonellt er derfor i stor grad
avhengig av hvordan vi tenker og hvilke verdier vi har. Tankene påvirker
følelsene, og rasjonelle tanker skaper rasjonelle følelser, d.v.s. følelser som
er i harmoni med virkeligheten. For å ha rasjonelle følelser må vi ha rasjonelle
verdier, d.v.s. verdier som fremmer og bevarer livet. I den grad våre følelser
er i harmoni med virkeligheten har vi en bra psykisk helse. Men følelser gir
ingen objektiv kunnskap om hva som er sant eller falskt, rett eller feil,
moralskt eller umoralskt. Det er kun vårt fornuft som kan gi oss denne
kunnskapen. Men følelsene gir oss viktig kunskap om hvordan vi fungerer mentalt,
og derfor bør vi ikke fortrenge eller ignorere våre følelser, selv om følelsene
er negative. Negative følelser sier oss at noe er feil, og dette er viktig
informasjon hvis vi vil forbedre våre liv. Hvis vi vil leve og nyte livet må vi
respektere våre mentale funksjoner. Å tenke rasjonellt er vår grunnleggende
metode for å oppnå våre verdier, og å føle er vår metode for å oppleve
våre verdier og nyte livet.
Meningen med livet er å være lykkelig, men hva som gjør livet meningsfullt er
ikke medfødt. Hvis vi vil leve meningsfullt må vi selv gjøre livet meningsfullt.
Å leve er en prosess av målrettede handlinger, og livets mening er et resultat
av de mål vi velger å streve etter. Derfor er det viktig å være målbevisst. Og
man bør ikke bare ha små, kortsiktige mål. Man bør også ha et sentralt og
langsiktig mål som gjør det mulig å forene ens anstrengninger til et integrert,
meningsfullt og robust liv. Uten et langsiktig mål blir tilværelsen splittret og
rotløs. Et sentralt mål gjør det mulig å ta kontrollen over sitt liv; å forvalte
og organisere det på en effektiv måte. Det bør være et produktivt mål på
grunn av den sentrale rolle som produktiviteten har i menneskets liv; mennesket
må skape de verdier som kreves for å overleve. Og det bør være noe man
liker å gjøre fordi den moralske meningen med livet er å være lykkelig. Å
forsørge seg på noe man trivs med er å nyte livet på en måte som inkluderer det
som kreves for å overleve. For å få det meste ut av livet må vi organisere våre
verdier i et hierarki etter hvor viktige de er, og prioritere det som er
viktigst.
Moralske verdier er alle verdier som fremmer og bevarer livet, og dyder er
handlinger som skaper og bevarer slike verdier. Ditt eget liv er en verdi; å
være egennyttig er derfor en dyd. Ditt fornuft er en verdi; å tenke rasjonellt
er derfor en dyd. Din karriere er en verdi; produktivt arbeid derfor er en dyd.
Selvfølelse er en verdi; å utvikle selvfølelse er derfor en dyd. Fordi
menneskets liv er den moralske standarden er alle handlinger som fremmer og
bevarer livet en dyd. Handlingenes moralske status blir bestemt med hjelp av
dette prinsippet. Logikken er vår metode for å kontrollere våre idéers
gyldighet, og logikken er også vår metode for å kontrollere våre handlingers
anstendighet. Logikk er ikke-motsigelsesfull identifikasjon av virkeligheten, og
for at vår tenking skal fremme våre liv må vi akseptere rasjonelle,
virkelighetsbaserte, ikke-motsigelsesfulle idéer. Og for at våre handlinger skal
fremme våre liv må vi velge rasjonelle, ikke-oppofrende handlinger. Fordi moral
innebærer å være rasjonell er rasjonell tenking den primære moralske dyden, for
dette er en forutsettning for alle rasjonelle handlinger. Andre rasjonelle dyder
er produktivitet, ærlighet, integritet, selvstendighet, rettfredighet og
stolthet.
Produktivitet
innebærer å skape produkter og tjenester, og dette er en dyd fordi menneskelige
verdier ikke fins ferdige i naturen. Hvis vi vil leve som siviliserte mennesker
må vi skape de verdier som et sivilisert samfunn er avhengig av. Derfor er
produktivt arbeid det sentrale målet i våre liv; det gjør livet både mulig og
interessant. Å leve som sivilisert menneske innebærer å tenke rasjonellt, skape
verdier, og nyte fruktene av sitt eget arbeid. Det innebærer å bruke sitt
fornuft og handle på en måte som man selv har nytte av. Å ha en bra arbeidsmoral
er viktig for sin egen skyld; for å utvikle seg selv, sin kompetens, sin
selvstendighet og evnen til å forsørge seg selv. Og arbeidsmoral er viktig for
ens selvrespekt. Det innebærer å rettferdiggjøre sin egen eksistens; å ta ansvar
for seg selv og sitt liv. Enten forsørger man seg selv, eller så dør man eller
lever som parasitt. Å være parasitt innebærer å leve på andres produktivitet,
men dette er ikke et sivilisert liv. Rasjonelle og siviliserte mennesker er
produktive mennesker. For å ikke være parasitt må man være egennyttig uten å
ofre andre. Man må være etisk egoist. Altruismen skaper uselvstendige mennesker
som er avhengig av andre for å overleve. Hvis man ikke er egennyttig blir man en
byrde for samfunnet. Du kan velge å ikke arbeide hvis du kan leve på penger du
har spart, eller vinner på lotto, eller arver en formue, men du har ingen rett
til å kreve at andre skal forsørge deg. Fordi individet er et mål i seg selv, og
ikke et middel for andres mål, må hvert individ forsørge seg selv. Untaket er
barn og gamle/syke/handikappede som ikke har evnen til å forsørge seg selv.
Ærlighet
innebærer å erkjenne virkeligheten, og dette er en forutsettning for
overlevelse. Virkeligheten er det den er uavhengig av alle forsøk til å fejke,
ignorere eller benekte den. Å være uærlig er derfor å leve i konflikt med
virkeligheten, og dette er destruktivt. Å være ærlig er å leve i harmoni med
virkeligheten, og dette er i ditt eget interesse. Å være ærlig er derfor
egoistiskt. Uærlighet kan ikke opprettholdes, og den negative effekten er
vanskelig å unngå. Å være uærlig er å være et falskt menneske, og ødelegger din
selvrespekt. Og uærlighet kan skape angst; redselen at andre skal oppdage at man
er falsk. Et uærlig menneske er avhengig av at andre ikke har evnen til å
oppdage sannheten, og må derfor omgi seg med personer som er lette å bedra,
d.v.s. et uærlig menneske er avhengig av andres dumhet. For et ærlig menneske er
andre personers fornuft og objektive omdømme en tilgang som kan gi verdifull
kunnskap og feedback, men for et uærlig menneske er disse kvalitetene en
trussel. Men selv om andre ikke oppdager at du er uærlig kan du ikke skjule
det for deg selv. Det viktigste er ikke hva andre vet om deg; det viktigste er
hva du selv vet om deg. Er det du vet om deg selv noe å være stolt av? Du
kan aldri oppnå noen virkelige verdier med hjelp av uærlighet, for selv om du
lykkes med å bedra alle andre kan du ikke bedra deg selv; du vet innerst inne at
du er en falsk person som ikke fortjener noen respekt. Virkeligheten er den
eneste kilden til virkelige verdier, og en verdi som man har oppnått med uærlige
metoder er derfor ikke en virkelig verdi. Og falske verdier ødelegger ens
følelse av egenverdi. Men det er ikke umoralsikt å være uærlig for å forsvare
seg mot andre personers uærlighet. I sånne situasjoner er det den andre
personens uærlighet som er det grunnleggende problemet.
Integritet
innebærer å være lojal til sine meninger og verdier; å gjøre det man sier. En
person med integritet integrerer sin kunnskap, sine verdier, og sine
handlinger – det er derfor det heter integritet. Det handler om å være
konsekvent og kongruent; å være prinsippiell. Men integritet betyr ikke
bare å handle etter sin overbevisning; dette er avhengig av hva slags
overbevisninger man har. Det er umulig å handle etter sine overbevisninger hvis
man har irrasjonelle meninger. Integritet innebærer lojalitet til livsbevarende
verdier og rasjonelle prinsipper. Man må ha rasjonelle ideer og overbevisninger,
og man må være egoist. Verken irrasjonalitet eller uselviskhet kan praktiseres
konsekvent. De eneste handlingene vi kan praktisere konsekvent er handlinger som
fremmer og bevarer livet. En person som tror at selvoppofrelse er et ideal kan
tro det så mye han bare vil, men han kan ikke praktisere sin oppfattning
konsekvent hvis han vil leve. For å overleve må man være både rasjonell og
egennyttig. Alle rasjonelle dyder er relatert til hverandre, og ærlighet er en
forutsettning for integritet; en person med integritet later aldri som om fakta
er noe annet enn fakta. Integritet krever at vi kontrollerer at våre idéer ikke
er i konflikt med virkeligheten, at våre verdier ikke er i konflikt med det som
kreves for å overleve, og at vi korrigerer alle motsigelsesfulle meninger.
Selvstendighet
innebærer å tenke selv og handle etter sitt eget omdømme. En selvstendig persons
primære fokus er på virkeligheten, ikke på andre mennesker, og styres av sitt
eget omdømme, ikke av andres meninger. Dette innebærer å prioritere sine egne
observasjoner; å møte og handtere virkeligheten direkte, og ikke gjenom andre.
En selvstendig person krever at alle idèer er basert på virkeligheten, og
aksepterer ingen idè bare fordi andre tror at den er sann. Men selvstendighet
innebærer ikke å aldri høre på andre, for et menneske kan ikke vite alt, og
iblant må man konsultere andre. Men en selvstendig person bedømmer andre etter
deres erfaringer, kunnskaper og karakter, og tror ikke blint og ukritisk på alt
folk sier. Et selvstendig menneske bestemmer selv om han/hun vil akseptere
andres påstander, med hjelp av sin egen rasjonelle tenkeevne. En selvstendig
tenker fokuserer på virkeligheten og tenker selv. En uselvstendig tenker
fokuserer på andre mennesker og forventer at andre skal tenke for seg. Et
selvstendig menneske er egoist og respekterer seg selv og sin egen evne til å
tenke og handle etter eget omdømme, uavhengig av hva andre mener. Et
uselvstendig menneske er altruist og handterer ikke virkeligheten direkte, men
indirekte gjennom andre mennesker, og finner først ut hva andre mener før
han/hun bestemmer seg for hva han/hun selv skal mene.
Rettferdighet
innebærer å bedømme menneskers karakter og handle deretter; å behandle mennesker
slik som de fortjener; å vurdere og behandle mennesker rasjonellt. Mennesker har
en fri vilje og velger de handlinger som former deres karakter. Dette innebærer
at de kan være gode eller onde, eller både gode og onde, avhengig av deres valg.
Hvis vi vil ha gode relasjoner må vi observere menneskers valg og handlinger,
vurdere deres meninger og behandle dem deretter. Dette er det grunnleggende
prinsippet for egoistisk sosial samkvem. Og rettferdighet er dyden å
opprettholde dette prinsipp; det er dyden å være rasjonellt selvisk i relasjon
til andre mennesker. For å leve et bra liv må vi utvikle gode relasjoner og
unngå dårlige relajoner. Vi har nytte av produktive mennesker, men ikke av
parasitter. Vi kan stole på ærlige mennesker, men ikke på uærlige. Vi kan stole
på mennesker med integritet, men ikke på hyklere. Derfor er det i vårt interesse
å bedømme menneskers moralske karakter, og dette kan vi kun gjøre med hjelp av
vår rasjonelle tenking, for følelser er ingen kilde til kunskap, og andre kan
ikke tenke for oss. Rettferdighet innebærer også å dømme og straffe kriminelle
mennesker. Men det viktigste er å fremme det gode – å erkjenne og belønne gode
handlinger – fordi det er det gode som gjør menneskets liv mulig. Gode mennesker
bruker sitt fornuft og skaper verdier som fremmer livet. Rettferdighetens
primære oppgave er å erkjenne dette, og belønne de gode fordi det fremmer
menneskets liv.
Stolthet
er ambisjonen å oppnå moralsk perfeksjon; å være moralsk ambisiøs. Moralsk
perfeksjon er ikke ufeilbarhet, men å konsekvent velge og etterstreve
rasjonelle, selviske verdier. Å være stolt er å streve etter å oppnå sitt
høyeste potensial; å søke etter rasjonelle verdier på alle områder av sitt liv.
Og dette forutsetter at man aksepterer livet som sin moralske standard;
personlig lykke som sitt moralske mål; og fornuftet som sin eneste kilde til
kunnskap og guide til handling. Stolthet er en dyd fordi vi er født uten moral;
vi er født verken gode eller onde. Fordi vi har en fri vilje velger vi de
handlinger som former vår karakter; vi kan velge å være gode eller onde. Men
hvis vi vil leve et bra liv må vi være gode, og for å være det må vi forsvare
rasjonelle, sunne verdier, d.v.s. vi må være moralsk ambisiøse. Mange tror at
stolthet er det samme som å nekte å erkjenne sine svakheter, men denne
oppfattning er feil. Uærlighet er ingenting å være stolt over. Virkelig stolthet
krever og forutsetter alle de moralske dydene, inklusive ærlighet og integritet.
Stolthet er summen av alle dyder. En stolt person erkjenner både sine
evner og svakheter, sine prestasjoner og tabber, sin potensial og sine
begrensninger. Rasjonelle mennesker er alltid villige til å forandre sine
feilaktige meninger fordi dette innebærer å eliminere motsigelser og oppnå ny
kunnskap. Det innebærer å utvikle seg selv og bli mere kompetent til å leve og
oppnå lykke.
Et sivilisert samfunn er et samfunn der hvert menneske har friheten til å handle
etter sitt eget omdømme, og det eneste man ikke har frihet til å gjøre er å
bruke tvang mot andre mennesker. Et liv styrt av tvang er ikke et menneskelig
liv. Derfor behøver vi et moralsk prinsipp som kan beskytte oss fra dem som vil
bruke tvang. Dette prinsippet heter rettigheter. En rettighet er et
moralsk prinsipp som definerer og sanksjonerer menneskets handlingsfrihet i en
sosial sammenheng. Den grunnleggende rettigheten er retten til liv fordi livet
er den primære verdi, og fordi individets eget liv er individets
viktigste verdi er det en rettighet å eksistere for sin egen skyld og leve sitt
eget liv. Dette forutsetter at man får handle etter sitt eget omdømme, og derfor
er retten til å leve sitt eget liv det samme som retten til å utføre slike
handlinger. Hvert individ eier seg selv, sin kropp og sin sjel, og har en
moralsk rett til å handle deretter. Retten til frihet er retten til å være fri
fra andre menneskers tvang, og retten til lykke er retten til å etterstreve de
mål og verdier man selv har valgt. Og retten til yttringsfrihet er retten til å
uttrykke sine egne tanker og idéer. Men den viktigste politiske rettigheten er
eiendomsretten. Retten til liv er grunnleggende, og livet er avhengig av
eiendomsretten fordi mennesket må opprettholde sitt liv med sine egne
anstrengninger. Et menneske som ikke har rett til å beholde fruktene av sitt
eget arbeid har ingen mulighet til å forsørge seg selv. Derfor er eiendomsretten
en forutsettning for et menneskelig liv. Og et samfunn som beskytter
eiendomsretten er et kapitalistiskt samfunn. Et rettssamfunn gir alle
retten til å produsere, kjøpe og selge varer og tjenester på et fritt marked.
Visse tror at egoisme og kapitalisme innebærer at ingen hjelper gamle og syke
mennesker, men dette er ikke sant. Velstand er et resultat av egoisme og
kapitalisme, og det er denne velstand som gjør det mulig å hjelpe. Resurser må
skapes før vi kan bruke dem. Hvis du ikke er egennyttig og tar vare på deg selv
kan du ikke hjelpe andre heller. Irrasjonelle og selvdestruktive mennesker
ødelegger både for seg selv og for samfunnet. Rasjonelle og siviliserte
mennesker vil leve i et sivilisert samfunn der folk ikke behøver sulte; der de
syke og hjelpeløse ikke behøver dø. Og fordi hvem som helst kan bli hjelpeløs på
grunn av sykdom eller ulykker er det i alles egeninteresse at det fins mulighet
til å få hjelp. Rasjonelle egoister bryr seg om menneskelig liv fordi rasjonelle
egoister har menneskets liv som moralsk norm, og hjelper andre fordi de ser en
verdi i det å være menneske.
Referenser:
Craig Biddle: Loving Life; The Morality of Self-interest and the Facts that
Supports it
Ayn Rand: The Virtue of Selfishness (The Objectivist Ethics)
“A person’s choice to remain alive makes his life his ultimate value and thus
gives rise to his need of morality. If he chooses not to live, he has no need of
morality. And if he chooses to remain alive and then hypocritically acts
against his life, that, too, is his choice—and the consequences are his to
suffer. But if a person wants to stay alive and achieve happiness, he has to act
in a manner that promotes his life and well-being.” – Craig Biddle,
Loving Life, s.49
”Rationality is man’s basic virtue, the source of all his other virtues. Man’s
basic vice, the source of all his evils, is the act of unfocusing his mind, the
suspension of his consciousness, which is not blindness, but the refusal to see,
not ignorance, but the refusal to know. Irrationality is the rejection of man’s
means of survival and, therefore, a commitment to a course of blind destruction;
that which is antimind, is anti-life.” – Ayn Rand, The Virtue
of Selfishness, s.27-28 |
