Etikk og velvilje

Mange tror at altruisme er det samme som velvilje, men det er det ikke. En offer-etikk skaper ingen respekt eller velvilje mellom mennesker. Altruisme betyr ikke å bare være hensynsfull og velmenende. Altruisme (andre-isme) betyr å leve for andre; å sette andres interesser over dine egne; å ofre dine egne interesser for andres skyld. Altruismen er altså en etikk som gjør selvoppofrelse til det etiske idealet, og dette har ingenting med velvilje eller omtanke å gjøre. Selvoppofrelse som etisk ideal skaper et negativt menneskesyn. Å se på mennesket som et vesen som bør ofre seg er kyniskt og destruktivt. En altruistisk idealist mener at alle bør ofre seg, og dette er ikke et uttrykk for velvilje. En egoistisk idealist mener derimot at alle bør handle i eget interesse, og dette er et uttrykk for velvilje fordi ingen kan ha det bra uten å handle i sitt eget interesse. Man er en hykler hvis man påstår at man bryr seg om mennesker og samtidig mener at mennesker bør ofre seg.

I et altruistiskt samfunn forventes det at man alltid skal stille opp for andre, og da blir velviljen en sur plikt; noe man gjør fordi det forventes at man skal gjøre det, og ikke fordi man vil det selv. Da er velviljen falsk. Frihet er en forutsettning for velvilje fordi ekte vel-vilje er fri-villig. Dette ligger i sakens natur. Ufrivillig velvilje er en selvmotsigelse. Og fordi egoismen er frihetens etikk er etisk egoisme den eneste etikken som gjør det mulig å uttrykke ekte velvilje. Alle handlinger må uttrykke selvet for å være ekte, og uselvisk velvilje er derfor en falsk velvilje. Ekte velvilje er ikke motivert av skyldfølelse, pliktfølelse, kollektivistisk gruppetrykk, eller frykt for å hamne i helvete. Ekte velvilje er motivert av at mennesker har en verdi for deg. Den grunnleggende forutsettningen for respekt og velvilje er at man ser en verdi i det å være menneske, og dette forutsetter en positiv selvoppfattning fordi du er selv et menneske. Hvordan man oppfatter seg selv påvirker hvordan man oppfatter andre, og man verdsetter mennesker når man verdsetter seg selv som menneske.

Altruismen skaper sure, bittre og misunnelige mennesker, og ødelegger forutsettningene for ekte respekt og velvilje. Når man lever et liv som slave under andres krav og forventninger, og ikke et liv der man kan tillfredsstille sine egne behov og realisere sine egne drømmer, da blir det vanskelig å elske sine medmennesker. Når andre mennesker er viktigere enn deg selv; når andres interesser er viktigere enn dine egne, da er andre mennesker en trussel mot din egen lykke. Dette motiverer ikke til velvilje. Når man har ofret sine egne interesser (verdier), og den eneste ”verdi” man har er et meningsløst liv man ikke har valgt selv, da har man ikke så mye å leve for, og da er det naturlig at man blir sur og bitter, og misunnelig på dem som har det bedre. Resultatet blir ofte hat og et ønske om at andre skal misslykkes; et ønske man holder hemmelig på grunn av frykt for andres reaktioner (samtidig som man later som om man bryr seg om andre) eller som kommer til uttrykk på forskjellige måter; f.eks. skadeglede når andre misslykkes, eller kravet at andre også skal ofre seg. Ifølge altruistisk etikk er det jo meningen at andre også skal ofre seg. At altruister krever oppofringer fra andre bør derfor ikke være så overraskende. Det er en logisk konsekvens når selvoppofrelse er idealet.

Positive mennesker er mennesker som har det bra med seg selv; mennesker som tilfredsstiller sine egne behov, som har noe å leve for og som nyter sitt eget liv. Det er da man også har noe positivt å bidra med for andre. Sure og bittre mennesker gjør ikke livet bedre for folk. Du er selv en del av samfunnet, og du bidrar med noe positivt til samfunnet når du sørger for at du selv har det bra. Og når du selv har det bra er det lettere å også vise velvilje. Å tillfredsstille dine egne sosiale behov er egoistiskt, og velvilje er en investering i dine egne relasjoner. Du kan ikke kreve at andre skal behandle deg bra hvis du ikke behandler andre bra. Derfor er velvilje i ditt eget interesse. Både den som uttrykker velvilje, og den som mottar velvilje, har nytte av det. Å hjelpe fremmede mennesker som er i en nødsituasjon kan man også ha nytte av fordi det bidrar til å skape et samfunn der man selv får hjelp i en nødsituasjon. Hvis man vil leve i et menneskelig samfunn bør man selv bidra til å gjøre samfunnet menneskelig.

Fordi selvstendige mennesker er egoister skaper altruismen et samfunn med uselvstendige mennesker der mange behøver hjelp men få har mulighet til å hjelpe. Altruismen skaper altså mange av de problemene som folk tror at altruismen skal løse. Egoismen skaper et samfunn med selvstendige mennesker der de fleste klarer seg selv, og der de fleste har større muligheter til å hjelpe når det behøvs. Å iblant hjelpe andre er ikke altruisme. Altru-isme innebærer at andres interesser er primært; å prioritere andres interesser over sine egne, med selvoppofrelse som resultat. Ego-isme innebærer at egeninteresset er primært, men dette uteslutter ikke at man kan hjelpe andre mennesker. Forutsatt at man først og fremst tar vare på seg selv og sine egne interesser er man egoist, selv om man iblant hjelper andre. Egoisme er en forutsettning for å hjelpe andre, for hvis du ikke er egennyttig og tar vare på deg selv er det du som trenger hjelp. Dessuten er det egoistiskt å ta imot hjelp, og derfor kan du ikke hjelpe et uselvisk menneske. Du kan ikke hjelpe et menneske som ikke vil hjelpe seg selv. Den beste hjelpen er å hjelpe folk til å bli selvstendige; å lære folk å ta vare på seg selv og sine egne interesser.

Dine personlige verdier og interesser er noe som er viktig for deg. Dette betyr at ekte velvilje er egoistiskt motivert, for hvis mennesker ikke er viktige for deg kan du ikke med oppriktighet påstå at du bryr deg om mennesker. Å si ”jeg bryr meg” er i prinsipp det samme som å si; ”dette er viktig for meg.” Altså; hvis din velvilje og omtanke er genuin og oppriktig, da er den basert på et egeninteresse. Og hvor mye du bryr deg står i direkte forhold til graden av egeninteresse. Det er naturlig at dem du bryr deg om mest er dem som står deg nærmest; dem du liker å omgåes med; dem som bidrar til din egen lykke. Det er umulig å bry seg om alle like mye fordi alle relasjoner er ikke like personlige, og fordi det er umulig å ha en relasjon til alle mennesker som fins. Men i den grad man genuint bryr seg om noen er det et resultat av et egeninteresse. Og på et grunnleggende medmenneskelig nivå, når man viser hensyn og respekt også for fremmede mennesker, er dette et uttrykk for at man er et menneske som ser en verdi i det å være menneske.

”By elevating the issue of helping others into the central and primary issue of ethics, altruism has destroyed the concept of any authentic benevolence or good will among men. It has indoctrinated men with the idea that to value another human being is an act of selflessness, thus implying that a man can have no personal interest in others – that to value another means to sacrifice oneself – that any love, respect or admiration a man may feel for others is not and cannot be a source of his own enjoyment, but is a threat to his existence, a sacrificial blank check signed over to his loved ones.” – Ayn Rand: The Virtue of Selfishness, s.49-50

“It is one’s view of oneself that determines one’s view of human nature and one’s way of relating to other human beings. The respect and goodwill that persons of high self-esteem tend to feel toward other persons is profoundly egoistic; they feel, in effect, “Other people are of value because they are of the same species as myself.” This is the psychological base of any emotion of sympathy and any feeling of species solidarity. But this causal relation cannot be reversed. A person must first value him- or herself—and only then value others.” – Nathaniel Branden, Honoring the Self, s.216