|
Etikk og velvilje
Mange tror at
altruisme er det samme som velvilje, men det er det ikke. En offer-etikk skaper
ingen respekt eller velvilje mellom mennesker. Altruisme betyr ikke å bare være
hensynsfull og velmenende. Altruisme (andre-isme)
betyr å leve for andre; å sette andres interesser
over
dine egne; å ofre dine egne interesser for andres skyld. Altruismen er altså en
etikk som gjør selvoppofrelse til det etiske idealet, og dette har ingenting med
velvilje eller omtanke å gjøre. Selvoppofrelse som etisk ideal skaper et
negativt menneskesyn. Å se på mennesket som et vesen som bør ofre seg er kyniskt
og destruktivt. Altruistiske idealister mener at alle bør ofre seg, og dette er
ikke et uttrykk for velvilje. Etiske egoister mener derimot at alle har rett til
å handle i eget interesse, og dette er en forutsettning for velvilje fordi ingen
kan ha det bra uten å handle i eget interesse. Man er en hykler hvis man påstår
at man bryr seg om mennesker og samtidig mener at mennesker bør ofre seg.
I et altruistiskt
samfunn forventes det at man alltid skal stille opp for andre, og da blir
velviljen en sur plikt; noe man gjør fordi det forventes at man skal gjøre det,
og ikke fordi man vil det selv. Da er velviljen falsk. Frihet er en
forutsettning for velvilje fordi ekte vel-vilje er fri-villig. Dette ligger i
sakens natur. Ufrivillig velvilje er en selvmotsigelse. Og fordi egoismen er
frihetens etikk er etisk egoisme den eneste etikken som gjør det mulig å
uttrykke ekte velvilje. Alle handlinger må uttrykke selvet for å være ekte, og
uselvisk velvilje er derfor en falsk velvilje. Ekte velvilje er ikke motivert av
skyldfølelse, pliktfølelse, kollektivistisk gruppetrykk, eller frykt for å hamne
i helvete. Ekte velvilje er motivert av at mennesker har en verdi for deg. Den
grunnleggende forutsettningen for respekt og velvilje er at man ser en verdi i
det å være menneske, og dette forutsetter en positiv selvoppfattning fordi du er
selv et menneske. Hvordan man oppfatter seg selv påvirker hvordan man oppfatter
andre, og man verdsetter mennesker når man verdsetter
seg selv
som menneske.
Altruismen skaper
sure, bittre og misunnelige mennesker, og ødelegger forutsettningene for ekte
respekt og velvilje. Når man lever et liv som slave under andres krav og
forventninger, og ikke et liv der man kan tillfredsstille sine egne behov og
realisere sine egne drømmer, da blir det vanskelig å elske sine medmennesker.
Når andre mennesker er viktigere enn deg selv; når andres interesser er
viktigere enn dine egne, da er andre mennesker en trussel mot din egen lykke.
Dette motiverer ikke til velvilje. Når man har ofret sine egne interesser (verdier),
og den eneste ”verdi” man har er et meningsløst liv man ikke har valgt selv, da
har man ikke så mye å leve for, og da er det naturlig at man blir sur og bitter,
og misunnelig på dem som har det bedre. Resultatet blir ofte hat og et ønske om
at andre skal misslykkes; et ønske man holder hemmelig på grunn av frykt for
andres reaktioner (samtidig som man later som om man bryr seg om andre) eller
som kommer til uttrykk på forskjellige måter; f.eks. skadeglede når andre
misslykkes, eller kravet at andre også skal ofre seg. Ifølge altruistisk etikk
er det jo meningen at andre også skal ofre seg. Selvoppofrelse er det
altruistiske idealet som
alle
bør praktisere. At altruister krever oppofringer fra andre bør derfor ikke være
så overraskende. Det er en logisk konsekvens når selvoppofrelse er idealet.
Positive mennesker er mennesker som har
det bra med seg selv; mennesker som tilfredsstiller sine egne behov, som har noe
å leve for og som nyter sitt eget liv. Det er da man også har noe positivt å
bidra med for andre. Sure og bittre mennesker gjør ikke livet bedre for folk. Du
er selv en del av samfunnet, og du bidrar med noe positivt til samfunnet når du
sørger for at du selv har det bra. Og når du selv har det bra er det lettere å
også vise velvilje. Å tillfredsstille dine egne sosiale behov er egoistiskt, og
velvilje er en investering i dine egne relasjoner. Du kan ikke kreve at andre
skal behandle deg bra hvis du ikke behandler andre bra. Derfor er velvilje i
ditt eget interesse. Både den som uttrykker velvilje, og den som mottar velvilje,
har nytte av det. Å hjelpe fremmede mennesker som er i en nødsituasjon kan man
også ha nytte av fordi det bidrar til å skape et samfunn der man selv får hjelp
i en nødsituasjon. Hvis man vil leve i et menneskelig samfunn bør man selv bidra
til å gjøre samfunnet menneskelig.
Man kan ikke være
selvstendig uten å være egennyttig. Derfor skaper altruismen et samfunn med
uselvstendige mennesker der mange behøver hjelp men få har mulighet til å hjelpe.
Altruismen skaper altså mange av de problemene som folk tror at altruismen skal
løse. Egoismen skaper derimot et samfunn med selvstendige mennesker der de
fleste klarer seg selv, og der de fleste har større muligheter til å hjelpe når
det behøvs. Egoisme er en
forutsettning
for å hjelpe andre fordi
du kan ikke hjelpe noen hvis du selv er hjelpeløs. Hvis du ikke er egennyttig og
tar vare på deg selv er det
du
som trenger hjelp. Dessuten er det egoistiskt å ta imot hjelp, og derfor kan du
ikke hjelpe et uselvisk menneske. Du kan ikke hjelpe et menneske som ikke vil
hjelpe seg selv. Den beste hjelpen er å hjelpe folk til å bli selvstendige; å
lære folk å ta vare på seg selv og sine egne interesser.
Dine personlige
verdier og interesser er noe som er viktig
for deg.
Dette betyr at ekte velvilje er egoistiskt motivert, for hvis mennesker ikke er
viktige for deg kan du ikke med oppriktighet påstå at du bryr deg om mennesker.
Å si
”jeg bryr meg”
er i prinsipp det samme som å si;
”dette er viktig
for meg.”
Altså; hvis din velvilje og omtanke er genuin og oppriktig, da er den basert på
et egeninteresse. Og hvor mye du bryr deg står i direkte forhold til graden av
egeninteresse. Det er naturlig at dem du bryr deg om mest er dem som står deg
nærmest; dem du liker å omgåes med; dem som bidrar til din egen lykke. Det er
umulig å bry seg om alle like mye fordi alle relasjoner er ikke like personlige,
og fordi det er umulig å ha en relasjon til alle mennesker som fins. Men i den
grad man genuint bryr seg om noen er det et resultat av et egeninteresse. Og på
et grunnleggende medmenneskelig nivå, når man viser hensyn og respekt også for
fremmede mennesker, er dette et uttrykk for at man er et
menneske
som ser en
verdi
i det å være
menneske.
”By elevating the issue of helping others into the central and primary issue of
ethics, altruism has destroyed the concept of any authentic benevolence or good
will among men. It has indoctrinated men with the idea that to value another
human being is an act of selflessness, thus implying that a man can have no
personal interest in others – that to value another means to sacrifice
oneself – that any love, respect or admiration a man may feel for others is not
and cannot be a source of his own enjoyment, but is a threat to his existence, a
sacrificial blank check signed over to his loved ones.” – Ayn Rand:
The Virtue of Selfishness, s.49-50
“It is one’s view of oneself that determines one’s view of human nature and
one’s way of relating to other human beings. The respect and goodwill that
persons of high self-esteem tend to feel toward other persons is profoundly
egoistic; they feel, in effect, “Other people are of value because they are of
the same species as myself.” This is the psychological base of any emotion of
sympathy and any feeling of species solidarity. But this causal relation cannot
be reversed. A person must first value him- or herself—and only then
value others.” – Nathaniel Branden, Honoring the Self, s.216 |